tirsdag 26. april 2011

Bryllupsfeber (eller: Har du lyst, har du lov, kapittel 2)

Globetrottere som vi er, så har vi vært i London i påsken. Noen stikker til fjells. Andre trekkes mot sjøen. Vi dro til London. 27 grader, sol og t-skjorte er jo ikke å forrakte i april?

Men skjerpings, Birthemor, du skulle jo skrive om interiør - liksom... Så her er litt om interiør:

I 2.etasje har vi en laaaang gang. Hva kan man bruke en sånn laaaang gang til? Ikke kan du henge bilder på veggene, for da river ungene dem bare ned når de springer forbi. Ikke kan du ha bokhyller der, for da er det ikke passasje for folk som veier mer enn 55 kg eller har mer enn 29 tommer i livvidde...

Den lange gangen er vel i grunnen det kjedeligste rommet i huset vårt. Eller rettere sagt; den VAR det kjedeligste rommet i huset vårt. For nu har heldigvis den uheldige gangvandrer fått noe å strekke seg mot på sin laaaange ferd. Nå kan han/hun skimte noe langt der fremme og tenke "hva er det der? Hvis jeg holder ut denne laaaange gangen, så får jeg se hva som faktisk er der fremme! Dette gleder jeg meg til!" (Slik forventer jeg at gjester som forviller seg opp i gangen min heretter alltid vil tenke)


Allerede nå kommer vi innom dagens moral. Den er som følger - og atter en gang -
HAR DU LYST HAR DU LOV! :-) Fordi:

Jeg er egentlig en veldig grei og skikkelig jente (når er det egentlig på tide å slutte å kalle seg jente, og gå over til begrepet dame???), men av og til popper det frem en liten rampe-guri her også. Plutselig en dag var jeg kommet til et punkt hvor jeg følte at huset vårt var i ferd med å bli FOR skikkelig. Blonder på duker og småblomstrete kjøkkenhåndklær holdt på å ta over hjemme-universet. Her måtte noe gjøres!

Redningen fantes på http://www.epla.no/ og de herlige fatene til Simsalabim. Ikke noe snill pike her nei!



Bildet taler vel for seg... Får bare håpe at ingen (red mrk: samboeren min) føler for å servere meg middag fra Hurpe-fatet en vakker dag... Det øverste fatet er forøvrig ikke fra epla, men fra LittleDiva-serien. De har mye leopard-mønster og sånt, der er ikke jeg helt, men dette fatet var jo litt skjønt da? (Men som jeg gjentar til det kjedsommelige; har du lyst, har du lov, så hvis DU liker leopard...)

Men veggen manglet fortsatt noe....

Selv dere som ikke har vært i England i det siste vet gjerne at det er noe i gjære der for tiden? Man måtte være både blind, nedsløvet av tre dager uten vann og mat eller kun 7 måneder gammel for å ikke få med seg at noen millioner mennesker har heftig bryllupsfeber. Og gjett om ALLE butikkene var preget av dette? Den ene souveniren mer corny og kitchy enn den andre. Jeg klarte å løsrive meg fra fullt middagsservice, sofaputer og kjøkkenhåndklær med bilde av brudeparet, men noe måtte jo bare lure seg ned i kofferten min. Så nå skal min kjære og jeg drikke Earl Grey av krus med Will&Kate, og den neste som vandrer i 2.etasjen vår kan nyte synet av det siste tilskuddet i fat-familien vår:



Jeg gjentar: Har du lyst, har du lov!


Så da gjenstår det bare å ønske våre venner William og Catherine hjertelig tillykke med den store dagen på fredag. Westminster Abbey har bare 4 kilometer langt kirkegulv og ikke flere enn noen hundre millioner tv-seere får med seg hver minste ting dere gjør den dagen - ikke noe å være nervøs for! Gratulerer! Vi feirer med å bytte ut Earl Grey med champagne, selvsagt i Will&Kate-krusene våre!

mandag 18. april 2011

Kamelsex og canacan-dansere...

Haha! Visste at den overskriften ville lokke deg til å lese!

For en liten tid tilbake hadde vi oss en herlig tur til varmere strøk. Vekk fra snø og kulde! Ettersom vi er en familie med etterhvert ganske mange små mennesker som skal ha både mat, pass og underholdning, valgte vi en skikkelig charter-getto med all inclusive, bamse-show og så mye is man kunne ønske seg. Helt perfekt!

I ettertid synes jeg jo det er ganske fascinerende at vi kunne tilbringe 2 uker i Spania nesten helt uten å treffe en eneste spanjol (med unntak av cancan-danserinnen som mimet til western-låter i cowboy-parken...), men sol ville vi ha og sol fikk vi - så da får man vel være fornøyd med det?




Nå er vi vel hjemme og til min store glede begynner gradestokken også her å krype betryggende langt vekk fra de blå tallene. Og hjemme i huset vårt kan vi kose oss med bilder fra de herlige dagene i varmen , som for eksempel bildet av meg og barna og en skikkelig skjønning av en gul pytonslange... Turistjippo? Ja! Men ganske morsom likevel!

Og morsomme kan jo en del souvenirer være også.. Eller? Hva med et fint lite esel som gir deg en og en fyrstikk pent servert ut av bakenden? Eller t-skjorter med kamel-elskov på 25 ulike måter? For ikke å glemme søte små porselensfigurer som trekker ned buksa si hvis du trykker dem på hodet?

Man kan jo lure på hva de tenker om turister de som lager alle disse lekkerbiskenene, eller hvem det egentlig er som kjøper alle disse prydgjenstandene? For jammen selger de!

Min eldste datter tok seg en tur og handlet litt for lommepengene sine, så på rommet hennes står det nå en fin samling skjell med hatter og øyne på:


Det herlige med skillpaddefamilien er at moren til den lykkellige eier (red.mrk: meg) kjøpte HELT LIK da hun var på ferie i det store sydenlandet en gang på det glade 80-tallet! Aner vi tendenser til samme smak som mamma? Bra det, jenta mi! :-)

Selv er jeg jo blitt litt særere i smaken med årene, og ofte kommer det ting hjem i kofferten min som du gjerne ikke finner i så veldig mange andre kofferter. Denne gangen gikk turen til GranCanaria. Vi leide minibuss (ettersomm familien har vokst ut av normale leiebiler..) og så oss litt rundt på øyen.

I Guayadeque-dalen kunne vi se nærmere på en boligform som fascinerte meg på samme tid som den forsterket mitt hjerte for huset vårt hjemme: her bor folk nemlig fortsatt i huler! Må kanskje skuffe deg litt, for de satt ikke på steingulv rundt bålet kledd i skinnfeller...




Her var både strøm og vann og moderne kjøkkeninnredninger. Mistenker forøvrig at dagens huleboere mottar en viss offentlig støtte ettersom det gikk en skiltet turiststi like forbi husene deres...

I ett av husene fant vi en liten souvenirsjappe.



Som du kan se på bildet, hadde de mye lekkert der... Og én ting bare måtte jeg ha: En sjarmerende vindskjeiv bøtte laget av gamle olivenoljekanner! Her var det mange fluer i en smekk:
1. Støtte lokalbefolkningen, for huleboere må også ha mat på bordet.
2. Minne fra ferien som ikke er masseprodusert i Kina.
3. Kul interiørting som ingen (nesten) andre har.
4. Redesign = stadig like politisk korrekt.
For et kupp!

Så nå pryder bøtten kjøkkenbenken vår (den tok bare opp halve den ene kofferten, men med sokker og truser oppi ble det ikke så ille likevel).


Og dagens moral er som følger:
Reiser og ferier er ypperlige anledninger til å unne seg noe nytt til hjemmet. Ikke bare sitter pengene gjerne litt løsere da, men her kan du gjerne også finne noe som ikke alle andre har, og noe som minner deg om solskinnsdager og glede en trist novemberdag. Klart man kan dra på IKEA eller Bohus og investere i sesongens puter og lysestaker, men det som varer og som du har stående framme lenge, er oftest det som har en betydning for deg - utenom bare det å være pent å se på. Bøtten min er kjempekul!

torsdag 14. april 2011

Det er lov å jukse litt (eller: hvordan sy uten å sy...)

Jeg har "sydd" gardiner! To på kjøkkenet og en i stuen.

Kjøkkenet vårt.  
Hvorfor skriver hun "sydd" og ikke sydd, tenker kanskje du? Før jeg forklarer det, så vil jeg nok en gang poengtere hvor deilig det er å være så voksen at man slipper å vise det man lager frem til en streng formingslærer som skal sette standpunktkarakterer som du i neste runde duknakket må vise frem til generasjonen over deg og som etter å ha sett karakterene dine sukker misfornøyd og sier "jaja, du kan sikkert bli regnskapsfører"...  

Når man er voksen har man nemlig lov til å jukse! Så dette innlegget er ment for dere som a) ikke liker å sy og/eller b) dere som liker at ting blir ferdig veldig kjapt.

Jeg har altså ikke sydd gardiner med nål og tråd, jeg har "sydd" med lim, strykejern og stiftepistol.


Sånn ser de ut. Fine? Så for dere som kommenterer hvordan jeg får tid til alt: en gardin = ca et kvarters arbeid. Da går det an altså!

I toppen har jeg en trestang som jeg har robbet fra en gammel lift-gardin som lå og slengte på loftet (jammen santen fikk vi lurt inn litt gjenbruk her og!), stoffet er stiftet fast i denne, båndene ble stiftet på i samme slengen, i sidene er gardinene limt med strykebånd fra vår venn IKEA, og nederst, der er den rett og slett bare rullet opp og knyttet fast. Ganske enkelt - og ganske genialt.



Viser bildet av kjøkkenvinduet en gang til jeg. Dette er nemlig husets koseligste vindu, og det vinduet som gjenspeiler Birthemor2011 på beste måte. Her er en deilig mix av alt jeg liker! Stål fra Alessi kombinert med hjerter og blomster og romantikk. Sånn går det når minimalisten tilnærmer seg maximalismen..

Til venstre i vinduskarmen har det denne uken stått en Barbapappa-kopp.


I denne koppen har det ligget en tann. En fin liten melketann som falt ut av en av familiens mindre munner. For fem dager siden... Så som en liten trøst til alle som lurer på hvordan jeg rekker alt det de selv ikke rekker; tannfeen brukte altså nesten en hel uke rett og slett fordi tannfeen til stadighet glemte å gå i minibanken. Og forsinkelser koster... Så etter noen heller syrlige kommentarer fra et stk ventende 10-åring med god økonomisk sans, har tannverdien her i gaten, som inntil i dag var pålydende 10kr, nå doblet seg:


Så sånn er det. Dagens moral 1: du får tid til utrolig mye dersom du jukser litt... Og dagens moral 2: ikke lær barna dine om renter og purregebyrer, det slår tilbake på deg selv før du aner det! Ha en fin kveld!

tirsdag 12. april 2011

En politisk korrekt pute

Blir litt intensiv blogging nå for tiden. Er helt bitt av basillen! Men jeg roer meg nok ned etterhvert, og håper jeg ikke sliter ut mine overraskende mange lesere før den tid. :-)

De siste kveldene har livet mitt fått en "ny dimensjon": symaskindimensjonen! Maskinen har jeg hatt i mange år, men den har vel helst bare blitt tatt frem når jeg måtte utføre en eller annen sårt trengt reparasjon. Nå derimot, nå syr jeg fordi det er så gøy! Kanskje den manglende pedalen (nevnt i tidligere innlegg) var det puffet jeg trengte?

Hjemme hos oss prøver vi så godt vi kan å være både miljøvennlig og samfunnsengasjert. Noen ganger blir hverdagen for hektisk; bilen blir litt for flittig brukt til og fra barnehagen, plastemballasjen til kyllingen er noen ganger så skitten at jeg ikke orker å vaske den for å resiskulere, vi glemmer til stadighet å slukke utelyset... Men vi prøver!

En av tingene vi faktisk er blitt ganske god på, det er å minne hverandre på alt vi har å være takknemlig for. Ved middagsbordet nesten daglig tar vi en runde og sier hva vi er glad for. Her kommer det mye herlig: "Jeg er glad for at vi skal til syden og treffe igjen Bamse" "Jeg er glad for at jeg snart har bursdag" "Jeg er glad for at vi IKKE har fiskepinner til middag i dag"... Men oppi alle trivialitetene blir jeg både imponert og rørt over hvor engasjerte og reflekterte barna kan være. Med masse fine utsagn fra mine søte små ble jeg inspirert til å lage en ny politisk korrekt pute til den hvite sofaen. Her er den:

Var den fin? Puten er (politisk korrekt) sydd av restestoff som jeg hadde liggende (bl a gamle putevar), og rundt på puten har jeg (også politisk korrekt) trykket fine ting som barna mine har sagt. Og så har jeg trykket et bilde av barna mine (kanskje ikke så politisk motivert, men veldig fint!).

Jeg har lært et par småting underveis i min nyoppdagete syer-tilværelse:
1. Sett nålene med hodet mot deg - da er det faktisk mulig å få dem ut etterhvert som du syr + at det blir litt færre blodige fingre (tråkling var aldri helt min greie - til stor frustrasjon for diverse håndarbeidslærere)
2. Lyspæren på symaskinen blir ganske varm etter noen timer. Ikke legg hånden din akkurat der når du skal rydde vekk maskinen.
3. Litt skjevheter er bare sjarmerende!

Her er noen av sitatene fra de skjønne ungene mine på 10, 8 og 3 år:





Har du lyst til å lage en lignende pute? Det er veldig enkelt og her er oppskriften:

1. Kjøp såkalte T-shirt Transfer-ark Disse selges bl.a. hos Binders. Skriv tekst og legg inn bilder du vil bruke. HUSK Å SPEILVENDE ALT!!! Det gjør du enkelt v f eks å legge teksten inn som WordArt. Print ut og klipp fra hverandre.


2. Legg papiret med tekst eller bilde ned på stoffet. Dekk med matpapir og stryk. La det kjøle seg litt ned og trekk av dekkpapiret. Voila!


3. Legg stoffbitene med tekst og andre tøystrimler som du vil bruke i en rekkefølge du liker, og sy dem sammen. Husk å ta høyde for sømmer og sånt! Jeg tok godt i på kantene og sydde bare en søm mellom hver. Hvis du er mer ordentlig anlagt enn meg, så lager du gjerne en sikksakk-søm på alle kanter... Men så lenge den ikke skal brukes til knallhard putekrig, så går det fint uten.


4. Pynt med bånd og annet stash du har liggende (eller vær heftig politisk ukorrekt og kjøp noen nye, men da må du ikke si det til noen).

5. Sy igjen i sidene, fyll med en innerpute eller vatt, og du har en herlig pute! Puten min lukkes med 3 knapper som jeg politisk korrekt hadde liggende i en skuff, men den kan også syes igjen om du heller vil det. Legg hodet på puten og ta deg en lur (og av hensyn til fremtidige lurer med hodet på puten valgte jeg å droppe de planlagte perlene - de lager sånne dumme merker på kinnene som alle ler av når du åpner døren etter at dørklokken ringte midt i luren din)



6. Lag puter i gave til alle de som har alt! (Pappa ikke les dette, for det er viss fare for myk pakke til deg på fredag. Kjære samboer, ikke les dette du heller, for det er en viss fare for at noen av de gamle skjortene dine blir klippet opp i kveld, din svigerfar kan jo ikke få rosa pute?)

mandag 11. april 2011

Har du lyst har du lov (eller: Historien om elefanten)

Vi har et gjøkur. Et rosa gjøkur med blomst på. I plast. Det er så fint! Gjøkuret hang i en butikk rett ved siden av huset til min onkel i Tyskland. Der hang det hver dag hele ferien - og ropte på meg. Høyere og høyere for hver dag som gikk. Noe talte for og noe talte i mot klokkekjøp:

Mot:
Vi skulle kjøre gjennom Tyskland på motorveier, så hønemor hadde bestemt at bagasje som ikke fikk plass under bagasjetrekket av sikkerhetsmessige årsaker ikke fikk være med i bilen. (Jeg har også en viss formening om at samboer ikke var helt fortrolig med gjøkurets noe kitchy utseende, men pytt pytt)

For:
Gjøkurets herlige kitchy utseende kombinert med at jeg var gravid og ønsket meg det gjøkuret. Gravide damer er ikke å spøke med.

Så bilen ble ryddet og bagasjen komprimert, den som ikke vil den skal osv, og nå henger det et nydelig ur på kjøkkenveggen vår:

(Siden jeg var litt frekk mot min kjære litt lenger oppe, satte jeg inn en hilsen til ham på tavlen på veggen - tavlen er forøvrig malt med tavlemaling)
Senere på sommeren gikk jeg, som den lykkelige ur-eier jeg er, en tur på Bryggen i Bergen. Der er det en flott barnebutikk, Småting heter den, og det er sjelden jeg klarer å gå forbi der uten å stikke nesen rett innom. Samme skjedde den dagen; nesen rett innenfor døren og hva skuer mine øyne??? Ikke vanskelig å gjette nei; Gjøkuret mitt! Som jeg dro med meg i en overfylt sommerferiebil gjennom hele Tyskland og senere på tvers av hele Norge. Som en mager trøst var uret heldigvis dyrere her til lands.

Her kommer noen flere bilder av uret vårt:
Gjøken vår har et noe utradisjonelt utseende.



Moralen med dette innlegget er, som nevnt i overskriften, at "har du lyst, så har du faktisk lov". i huset vårt har vi et gjøkur som selges i barnebutikker, vi har julekrybbe fra en lekebutikk på Lanzarote, vi har "heisgulv" på stuen og flisene på badet sjokkerte mureren når han åpnet pakken. Men vi synes det er flott - og det er jo det som teller aller mest i vårt hjem? Vi blir alle påvirket av mote og trender, men det som virkelig spiller noen rolle er at det du har er det du liker. Synes du det er fint, ja da ER det fint! Så er det helt uinteressant om det er kjøpt i dyre forretninger eller på supermarkedet, om det kommer fra loppemarked eller om det er laget selv - har du lyst har du lov!

søndag 10. april 2011

Pedalen er tilbake!

Vi har flyttet. For et års tid siden flyttet vi inn i en rønne...

Sånn så det ut der...

Saken er at da vi flyttet inn, hadde vi stue, bad og ett soverom noenlunde beboelig. Ett soverom - tre barn (dengang) - 2 voksne. Festlig. Ikke var det strøm på det soverommet heller. Av og til overrasker man seg selv med hva man kan takle - så lenge man vet at det er midlertidig!

I alle fall; da vi flyttet inn, var huset en byggeplass, og stort sett alt vi eide ble stuet inn på loftet. Det gjaldt også pedalen til symaskinen. Nå begynner vi etterhvert å få ting ned fra loftet og inn i skuffer og skap, men den nevnte pedal, den ville bare ikke vise seg. X antall timer er gått med til å lete, lete og atter lete. Vanligvis er jeg ikke den som setter seg ned og syr i hytt og pine, men når symaskinen er indisponibel, da får man så fryktelig lyst til å sy altså!

Så i går kveld (red.mrk: lørdagskvelden når man egentlig skal drikke vin og spise sjokolade), da endevendte jeg ALT i huset, og jakten ga resultater:



Glemt var glasset med Sangria ( fra flasken som jeg også fant i en kasse på loftet).
Glemt var sjokoladen.
Glemt var veiesnopet.

Her er et stemningsbilde fra stuen min klokken 23:54 en lørdag kveld:



Så nå drømmer jeg om påskepynt, nye gardiner, puter med masse pynt og stash, girlander med vimpler til den forestående barnebursdag i huset, osv osv osv... Har ikke blitt så mye interiørstoff på denne bloggen hittil, men nå som pedalen er inne i mitt liv igjen, så lover jeg masse interiør i fremtiden! I mellomtiden har vi en ny bukse med sopp-mønster som turner i den nye hvite sofaen:



Og mammaen (som egentlig ikke har helt kontroll på sying og sånt) er ikke så rent lite stolt!
Ha en herlig og vårlig søndag!

fredag 8. april 2011

Mamma er blitt hagefantast!

Som jeg har skrevet i profilen min, så har jeg etterhvert pusset opp et par hus.Men; nå er jeg nok kommet til enden av akkurat den veien, for dette huset nekter jeg å flytte fra!

Det tok imidlertid ikke mange dagene, ja faktisk bare noen timer, fra det øyeblikket hvor jeg satt i sofaen (red.mrk: den gamle beige sofaen, ikke den nye hvite) og tenkte tilfreds at nå, nå var huset akkurat sånn som jeg ville ha det - til jeg kjente en velkjent følelse: Blodet begynte å strømme litt raskere rundt i kroppen, fingrene begynte å tromme lett i salongbordet, føttene ristet opp og ned i takt med hjerteslagene... Rastløsheten var på plass igjen! Huset er ferdig!?! Hva skal jeg gjøre på nå da???

Mor (red.mrk: meg) drar på hagesenter. Mor kjøper minidrivhus. Mor kjøper frø. Og her snakker vi om en mor som hadde fått Lite Godt i karakterboken dersom hagestell var et eget fag på skolen... Ettersom jeg ikke kan finne pedalen til symaskinen noe sted, så kan jeg jo like godt gå løs på hagen.

Min eldste datter sa så fint til mannen i huset her forleden dag: "ah, endelig er mamma også blitt hagefantast!" Nåja, sier jeg, hagefantast var gjerne litt sterkt sagt, men frø har jeg i alle fall både kjøpt og plantet. Og de bør værsågod spire, ettersom familiens spisebord har fått en noe annen funksjon enn til spising for tiden:


Så nå er det bare å vente, på økologiske blomster og grønnsaker - både miljøvennlig og pedagogisk riktig ("nei vennen min, agurken vokser ikke med plastskall"). I mellomtiden kan jeg fryde meg over synet av påskeliljer som på mirakuløst vist har overlevd under fjorårets hauger av byggeskrot:



Og mens jeg venter skal jeg vanne frøene kjærlig med duskregn fra den nyinnkjøpte spruteflasken, samtidig som jeg drømmer om sommer og sol - og en iskald mojito i hengekøyen:



PS! Dersom noen har avleggere til oss, så blir vi kjempeglad! Stor jungel skal bli hage...

torsdag 7. april 2011

HVIT SOFA....

Årets "snakkis" er visst ikke situasjonen i nord-Afrika. Ei heller finanskrisens fortsettelse sør i Europa. Eller hvordan det går med Brann i år.

Årets "snakkis" er vår nye sofa. Vår nye, store HVITE sofa. Kombinert med at vi har 4 barn her i huset. Jeg gjentar: fire (4) barn og HVIT sofa. Du hørte riktig.


Det føles i alle fall sånn. Det første folk sier når jeg treffer dem på butikken er: "Hører du har kjøpt ny sofa. Og så hvit da gitt! Hva tenkte du på???" Snart har folk glemt navnet vårt. Vi blir bare "de som har HVIT sofa. Og 4 barn i huset!"

Men fin er den. Ingen som motsier meg der! Og for ordens skyld, så kan trekkene vaskes på 60 grader i vaskemaskinen, så nervene mine er ganske rolige.

(Men vil du spise pizza med tomatsaus, så er spisebordet plassen, og har du flett ny mørkeblå jeans på deg, så får du sitte på et teppe - i hvert fall de første par ukene...)

tirsdag 5. april 2011

Alle andre gjør det jo...

Alle andre blogger, så hvorfor ikke meg? Men så spørs det da, hvor interessant det er å lese om alle oppussingspåfunnene mine (og de påfølgende reaksjoner fra mannen...), alle de (synes jeg) herlige tingene ungene finner på, alt det spennende som skjer i livet til en 4-barnsmor i utkanten av en passe stor by i et passe lite land...

Men heldigvis har blogger den fine funksjonen at de bare er der. De hopper ikke på deg og biter seg fast i beinet ditt helt til du lover å lese dem. De bare er der. Og her er jeg og håper at noen har lyst til å lese noe av det jeg skriver. Og enda bedre, at noen kanskje til og med synes det er artig å lese!